Brita Erica Duwe     (TOPPS-ambassadør)

Bor i Ålesund og har ville spisse fjell, fjorder og havet som tumleplass for å drive med alle tenkelige former for friluftsliv.

Endelig har vi hatt den sommeren enhver forfrossen regnlei vestlending drømmer om. Sol og uendelig blå skyfri himmel. Barbeinte føtter og lette sommerkjoler som vanligvis bare ser dagens lys i varmere strøk. Fjordbading ved midnatt og hemmelige svømmekulper i elven. Lukten av varm skog, tørre røtter og soltørket sti. Brevandring i vakker blåis og den klukkende dryppende lyden av smeltevann. Aldri har breene vært så høyrøstet, det drypper, smeller, renner, knaker og braker. Breene roper, skriker, sukker og bærer seg men vi har ikke hørt dem. Breene raser og tar liv i desperasjon, men vi har ikke sett dem. Ikke før nå. Breenes lavmælte klimaprotest har plutselig blitt overdøvende høy.

Alle breturene mine i sommer har hatt en bekymringsverdig fellesnevner, nemlig et sjokkerende fravær av snø.

Det er starten på juli og jeg skal guide en tur på Smørstabbreen. Av erfaring vet jeg at det kan være en del snø der oppe, men overraskelsen er stor når vi allerede fra sognefjellsveien ser at alle breene i området skinner i blått og ikke i hvitt. Breturen blir en fantastisk opplevelse blant dype sprekker, isrygger og surklende dypblå uendelighetshull ned i breen. Lyden av smeltende vann både over og under isen er nesten overdøvende og jeg har aldri hørt noe lignende før. Jeg ser kun en stakkars liten flekk med firnsnø som sikkert ikke kommer til å vare måneden ut.

Det er midten av juli og jeg skal guide en tur på Flatbreen i Fjærland. Det er en av de rekordvarme dagene i sommer med over 30 grader. Brefallet funkler og viser seg vakrere enn jeg noen gang har sett det før. Det smeller, braker og faller i et spektakulært brekalvings show like ved der vi spiser lunch. Oppe på moreneryggen møtes vi av en naken bre, fortsatt umåtelig vakker men veldig sårbar med alle sine synlige sprekker og arr. Jeg har aldri sett breen så blottet, aldri sett stedet der endemorenen og breen går over i hverandre. Det er en ny erfaring å gå på morenesand som plutselig blir til morken is under beina før jeg i det hele tatt blir klar over at jeg står på enden av breen. Her har det så lenge jeg kan huske alltid vært snø i overgangen mellom bre og morene. På isen finner vi en myriade av bekker og blå innbydende kulper. Her er det ikke lengre noen skjulte sprekker og vi kan gå trygt på steder jeg ellers ikke ville ha gått i tomannstaulag. Bare et par steder setter jeg isskruer i isen. Det er varmt og jeg svetter under skallbekledningen og inni hanskene. Vi finner en badekarlignende kulp med azurblått vann og vurderer om vi skal hoppe uti. Det er ikke engang et lite vindpust eller trekk fra breplatået lengre oppe. Vi bader ikke, men angrer etterpå. Snø ser vi ikke snurten av, selv ikke i de dypeste sprekkene.

Det er tidlig september og vi skal på Regndalsbreen i Sykkylven. Ved nederste delen av breen ligger isblokkene spredt utover, og det raser og dundrer ned både store og små stykker av breen rett foran oss. Breen er så oppstykket og skjør at vi må gå en lang omvei før det er forsvarlig å komme seg oppå. Lengre oppe finner vi snø på breen, faktisk en hel mengde snø, det meste jeg har sett i hele sommer. Men det er ikke bra snø sett fra breen sitt synspunkt, det er firnsnø, eller gammel snø fra tidligere år, den snøen som skal bli til bre bare den får ligget lenge nok og ikke smelter vekk. Nå ligger denne snøen oppe i dagen, forsvarsløs og lyseblå. Jeg har faktisk aldri sett så mye firnsnø blottet på et sted, selv de største bresprekkene består av lyseblå og lagdelt firn.
Jeg sitter igjen med en tom tristhet til tross for sommerens unike og vakre turer. Breene er ugjenkallelig i dramatisk endring. Vi hører breene nå. Vi ser breene nå. Men er det for sent?