I nabodalen til Aurlandsdalen, Flåmsdalen, har svært mange besøkende dårlig tid. Flåmsbana tar deg som #Aurlandsdalen gjennom flott vestlandsnatur fra vidda ned til innerste Sognefjorden – men i et helt annet tempo. Der Bergensbanen med sine sidespor står som et monument over utviklingen av det industrielle samfunnet for 100-150 år siden, er Aurlandsdalen i større grad et minnesmerke over middelalderens Norge – før verden fikk det travelt med andre ord. Så mens “Norway in a nutshell”-turene i Flåmsdalen passer godt for “jet-set turistene”, forblir #Aurlandsdalen forbeholdt de av oss som foretrekker mer “helhetlig fjellkost”.

Karrige husmannsplasser, bortgjemte gårder, og en vill og mektig natur er noe av det “middelalderske” som møter deg på turen ned fra fjellet. Men Aurlandsdalen er også mye mer. De mektige elvegjelene du går langs for eksempel, bærer på en historie om voldsomme forandringer i forhold til det buldrende infernoet som fylte dem for 500 – eller 50 – år siden. I 1969 ble det bestemt at vannet fra Aurlandsdalen skulle brukes til å forsyne hovedstaden med (ren) energi, noe som betyr at sommer-vannføringen nå er halvert, og vårflommen er mer eller mindre totalt fraværende.

I forbindelse med vannkraftutbyggingen eksisterte det også store veiplaner, men etter store protester ble den nederste delen av dalen heldigvis berget. På etappen mellom Geiterygghytta og Østerbø har du relativt tett kontakt med trafikken langs riksveg 50, men verken det eller den reduserte vannføringen tar glansen fra #Aurlandsdalen. Kanskje fremhever dette i stedet kontrastene i historien om et av landets mest innholdsrike dalfører?

Som sagt: En alt annet enn lettfordøyelig fottur – men den metter lenge. Kanskje “Norge i en femretters”?